søndag 30. januar 2011

onsdag 26. januar 2011

I keep waiting..

For ikke så lenge siden pratet jeg med noen om det å ha muligheten til å tjene ganske bra. En del mer enn man trenger for å overleve på en måte. De snakket som hvordan man med mer penger hadde muligheten til å hjelpe andre. Og en av dem sa at den dagen lønnen bikket 1million i året DA skulle han virkelig begynne å hjelpe andre. Jeg syns det hørtes KJEMPE bra ut. Men så datt det en tanke ned i hodet mitt, om man ikke hjelper andre med det lille man har, klarer man da virkelig å hjelpe andre bare fordi man tjener mer? Har ikke det mye mer med holdning enn faktisk inntekt å gjøre? Om du virkelig ønsker å gjøre en forskjell finner du ikke da ut hvordan du kan begynne nå? Med det lille du har? Vi bor tross alt i Norge, det lille vi har er mer enn de fleste andre, og mye mer enn vi streng tatt trenger for å overleve.

Jeg snakker ikke om å ofre alt du eier og har, selge alt du eier eller tømme sparekontoen din til veldedige organisasjoner, jeg snakker om de litt mindre valgene, de som du tar litt oftere enn hver gang du blir konfrontert direkte med hvor fælt andre har det, eller hver gang en eller annen kjendis setter søkelyset på et eller annet forferdelig. For selv om det er vell og bra med et krafttak innimellom, så vet vi alle sammen at det er det du gjør på det jevne som virkelig teller, og flyter det mer der, så blir kanskje ikke krafttakene så nødvendige.

Men, siden jeg tror at det er en del av de som leser denne bloggen som muligens går skole, og ikke har en veldig fast inntekt, så er kanskje ikke det lureste å binde seg til å gi fast til en organisasjon, eller et fadderbarn – for så plutselig å oppdage at du ikke har råd til det, men på den annen side, 250,- i måneden, det er ei halv bukse eller en genser, et par burgere, en finere middag, 2 kinobilletter eller et par billige sko. Det er ting vi egentlig kan klare oss uten, men det krever kanskje at man ser på det en stund først. At man sjekker ut at man FAKTISK kommer til å gjennomføre det.

Jeg brukte 2 år etter at jeg bestemte meg for å bli fadder før jeg ble det. Litt fordi jeg ville finne en organisasjon som ikke bare tok vare på livet her, men også tenkte på evigheten etter på. Og litt fordi jeg ville være helt sikker på at jeg hadde penger til å gjøre det. Det jeg oppdaget var at med bare LITT mer bevissthet rundt min økonomi ville det ikke bli et problem, men heller god trening på pengebruk. Jeg så egentlig det ganske fort. Likevel tok det altså 2(!) år før jeg gjorde noe med saken. Du trenger ikke gjøre mer enn å åpne døra på skapet mitt, så vet du at jeg har råd til det her. Jeg er kanskje ikke veldig rik, men jeg har nok av det meste, og litt til.



Så fant jeg Angela. Som er 14, bor i Uganda, og er på mange måter VELDIG mye visere enn meg.

”I am always looking forward to write to you because I know am writing to a person who has made my life better. I can now be able to let people know of what I want to become because of you. You are working very hard to see that I become someone and somebody in this world.” Angela 14

Plutselig gikk det opp for meg, den summen som bare går fra kontoen min, den betyr noe. Ikke så mye for meg, ikke mer enn en bukse, eller en genser, men forvaltet på en annen måte betyr det håp om en annerledes fremtid. Da er det plutselig ikke så mye likevel? Da trenger man kanskje ikke vente til man tjener 1million. Da kan man kanskje begynne allerede nå…

I keep waiting, waiting for the world to change.


tirsdag 25. januar 2011

E bare ”klart e vet kor e ska gå”. Åsså bare… øm..*Lost*


(oslo eventyret – stil; sterkt påvirka av litesøvn og ”oslohumor” leses med en klype salt, å du bare – salt?? Random.no)
Nyttårsaften: *ringring* - Linn on the phone..! “hei Christina, du, Norwegian har billeta til 1kr til Oslo, stikke en tur?” å e bare:”Lett” Åsså bare Oslo for 2kr.. Kosta oss 65 ganga så mye å parkere på vigra….



Vekkerklokke alt for tidlig på morningen etter sein kveld med Flushed Away (hjertelizzm), åsså bare, tar e me og tid da, for e bare, d her rekke vi jo. Åsså pappa bare – Rush/kork til byen på morning. Å e bare: Linn! Stresse! Frokost i bilen, sminke på Gardemoen.



Åsså bare – flytoget? Lett? Men e e jo ikke student (ærlig.no), og ikke ungdom, for jeg e blitt voksen.no. (Voksen = ingen flere fordela enn ungdom, men masser av utgifte!) Og vi bare – Ozzzzlo!
Næsj, Oslo 4it? Og vi bare, frokost 4it? Å e bare Bagle and Juice? Linn bare kor? Å e bare - det her kan e, for der har e vært med Kristiane og AndersKW. Å ho bare – åååkei, å bare, den veien her.
Å vi bare – shit?!? Hest midt i gata, nei vent, plastikk..
Så fant vi aldri bagel.. å vi bare..*telefon* Janne, å Janne bare (fra TRONDHEIM!) kor dåkke e? Janne bare ”FLIRE”

Så spiste vi da.. mmmmmmmmmmm.. å bare.. EKTE HESTA!
Å vi bare – appelsinjuce! Mmmmhm. Grovt brød?



Åsså Benedikte bare, kor dåkke e, å e bare – e ana ikke, åsså bare, kordan vi kommer oss til Løkka? Å Benedikte bare – aldri vært der, å vi bare Janne.1881.com Å janne bare – jaaaa? Ka nå?
Å e bare – Løkka? Kordan? Tog?
Å Janne bare – LESegSkakk.se
Å vi bare – kordan korte funka?
Å Janne bare: bønder




Åsså bare – supertouch? Å vi bare, giiiiii opp! Åsså bare – tar den hjemme? Jaaaah.. Åsså Benedikte bare ”kor e finne dåkke?” å vi bare Oslo City, å Linn bare: andre veien Christina, å e bare *lost*. Benedikte bare: Kristiane har bursdag i morra. Å vi bare.. oi! Sjokolade + kort.no.
Vi bare, kort? Ferie? *sendekorthjem* - vi va jo en HEIL dag i Oslo!

Å nåkken jente bare: Kan vi intervjue dåkke? Norskprosjekt?
Vi bare: JADDA!
Dem bare: ka slags sleng ord bruka dåkke?
Å e bare: øøøøøøøøm..? kånge? Aaaaazm?
Å dem bare: ka det betyr?!?
Å vi bare: Hadebra!


E bare: Evy – henge? Å ho bare kor? Å e bare *masseteit* å ho bare- e finne d;D
Linn bare – humming?
Å Kristiane bare: Mat?
Å Bendikte bare Tullins? (skrive man d sånn?) – Suksess! Nam!



Ida og Evy bare – kor vi skulle møtes?
Å joakim bare, Kaffebrenneriet? Å vi bare – LOST.no!
Lost – gina- Ka farge sko du har?
Å e bare – boblebukse! Burton! Lilla! LYKKE!
Å vi bare kaffe?
Å kaffe blei det.
(det var faktisk TIDENES kaffe! For en GOD gjeng herlige folk!) *flireflire*
Åsså bare – Hjem til Bjølsen?
Og Benedikte bare – skolearbeid, å Kristiane bare Facebook, å e bare JAAAAAAAAAAAA! Å vi bare Ica? Sjokoladekake! (hjertelizzm)
Åsså bare masse latter da – å sykt gøy, å vi bare Hurra for deg som fyller ditt år! Åsså bare – bursdagskort da, åsså bare natta!




Åsså vekkerklokke. Type. Altfortidlig.no



Å vi bare: trøøøøøøøøøøøøøøøt. Å linn bare: trøøøøøøøøt.
Hjemme..


Å e bare: e kommer aldri til å slutte å si bare! GAL!
(E vil bare på peike at d ikke sikkert alt e gjenfortalt heilt rett her…ja, åsså e d ”dialekt dah”)

tirsdag 11. januar 2011

Valg er aldri lette! Vil du ha en Pose?




For jeg vil ikke dra. Jeg vil bli. Jeg kommer til å gjøre alt i hele verden for å bli, men hva gjør jeg om jeg må dra? For du skjønner, hjertet mitt, ja, egentlig hele meg, med alt som jeg er, er egentlig ikke mitt lenger. Jeg gav meg bort. For LENGE siden. Jeg vet det ikke alltid ser sånn ut, men jeg gjorde det. Og jeg gav det bort til en jeg viste hvordan man skulle få mer enn det aller beste ut av det hele. For jeg klarer liksom aldri det beste en gang på egenhånd. Roter for mye, sårer for mange, tilgir for lite, glemmer for sent, blir ikke nok glad i, ser ikke nok av alt det vakre, strekker meg ikke langt nok, har ikke nok tålmodighet, smiler ikke nok, passer ikke godt nok på meg selv. Men likevel så vet jeg, at jeg er MER en god nok. For jeg tok hele pakken, hele greie, full av alt som jeg ikke liker OG som jeg liker. Jeg gav det bort. ”Værsego’” sa jeg. Nå høres det jo nesten ut som om jeg var fryktelig snill. Det var jeg egentlig ikke. For jeg gjorde det bare fordi jeg ikke klarer å fikse noen ting selv. Uansett hvor hardt jeg prøver – så roter jeg bare til. Jeg planlegger alltid å tenne lys, men det blir så mørkt når jeg blåser dem ut… Av og til føles det ut som om jeg tar bort smaken i livet, selv om jeg vet at jeg egentlig skal være salt og tilføre smak. Men det er bare sånn det er. Heldigvis så var jeg lur. Jeg fant en plass der de tar imot sånne som meg, sånne uperfekte, sånne fulle av feil, med kort lunte, lite disiplin og litt mindre selvinnsikt enn jeg hadde trodd. Sånne som meg. Sånne som meg. Det er HELT sant! De tar imot sånne! Med åpne armer og BREDE smil! Det er rå digg!




Men vet du hva det aller beste er? Jo, for selv om han tar imot sånne, akkurat sånn som de er, så lar han meg ikke være sånn. Og det er jeg egentlig veldig takknemlig for. For hvem vil vel forbli sånn? ”hvordan sånn?” Jo, sånn, du vet, sånn som er sjalu, som tror de har tilgitt og glemt, men aldri lar noen få en ny sjanse likevel. Sånne uryddige, litt kaotiske, som alltid sir det de vet de ikke skulle sagt, som snakker før de tenker, som sårer andre, blir såret selv og NEKTER å slutte å pirke i sårene, sånn at de aldri gror. Vell, poenget er at han ikke lar meg være sånn. Han lar meg forandre meg. Han hjelper meg å se hvor jeg kanskje kan ligne litt mer på ham. Noen ganger lar han meg se det selv, og noen gnager velger jeg å ikke se det. Da hender det at han lar noen andre vise det til meg og.. Jeg syns av og til litt synd på de andre, for det gjør vondt når man renser sårene sine, selv om man vet at det må gjøres. Men jeg er veldig glad for disse andre, de som er med å slipe meg, de som hjelper meg å bli mer lik han. For det er ikke noe annet jeg heller vil. Det var derfor jeg gav ham hele posen, med alt samen i. Til og med det jeg egentlig vil beholde selv. Egentlig fortjente han å få noe mye finere, men jeg hadde altså bare denne posen. Det finnes bare en meg, og det er denne versjonen. Som jeg har gitt bort. Fordi jeg vil at han skal få gjøre underverker med innholde.

Jeg er så takknemlig for at Jesus villa ha posen min. Hele meg. Med alt som den er fylt med.

mandag 10. januar 2011

Fnugg (Del1)

Langt, langt oppe i det blå, så langt oppe at det er virkelig mørke blått, faktisk, så langt oppe at det er nesten svart. Der skjer det noe spennende. Noe nesten magisk. De lette hvite skyene blir tyngre og mørkere. Midt i det mørke, tunge skjer det magiske. Små, veldig små, pittesmå dråper med vann skifter form og farge. Dråpene danner små kolonier, mange tusen i hver, nesten som små byer. Langt der oppe. Ja, langt der oppe blir snøfnuggene til. Millioner av dem. Der oppe hvor det magiske fremdeles er sterkt. Så åpner skyene seg og millioner av små, pittesmå mirakler daler mot jorden. Og langt, langt, langt her nede, her titter to mørke øyne opp mot det mørke blå, nesten svarte. To klare, mørke øyner. Øyner som egentlig er vinduer rett inn i dypet, dypet i sjelen. Til kaoset på innsiden. Til tankene mer tallrike enn snøfnuggene på vei ned. I en kaotisk dans. Tanker som blir kastet frem og tilbake, lik et snøfnugg i vinden, på vei ned mot de mørke, konsentrerte øyene. Et par øyne. I ett ansikt vendt opp mot himmelen, en stjerneløs himmel. For stjernene er skjult bak de tunge skyene som snart blir lette igjen. Fnuggene er på vei mot de mørke øyene. De mørke øyene som rommer flere tanker enn ett par øyner i et ansikt vendt mot himmelen vanligvis gjør. Konsentrerte, forvirrede øyner. ”men, jeg trodde kanskje vi var blitt venner nå?”

Brått knipes øyene sammen. Snøfnugg i øyet. Millioner av kalde, våte fnugg dekker marken. Her kan man ikke bli liggende å gruble. Det er for sent å gjøre noe med det uansett. Så er det kanskje ikke det samme å kjenne noen, som å være venner med noen. Så er det kanskje ikke meningen at øyene skal føle seg trygg blant de andre øynene. Så er det kanskje slik at noen øyner aldri klarer å få kontakt med andre øyner. Kanskje ikke disse øyene kan bryte isen? Kanskje det varme blikket ikke var varmt nok. Ikke denne gangen. Ikke denne gangen heller.

Nok et snøfnugg smelter mot huden.

Men, kanskje neste gang?