tirsdag 13. desember 2011

Noen begynnelser, begynner med fine slutter.

Jeg er glad i Charge. Fordi jeg er så glad i alle folka som er der. Jeg LIKER at jeg kommer til å savne dem. det er et godt tegn. For en gjeng! Det er trangt i hjerte mitt, for det er så mange som bor der...





ett stykk glad christina på julebord.. (etter oppvasken, om du lurte på hvor finsatsen var..)


Jeg liker Charge. Rett og slett. Ikke nødvendig å utdype den mer.



Takk til alle de FINE folka på Charge! For at dere er så bra. For at dere sprer så mye glede. For at dere jobber rompa av dere hele året. For at dere er så lette å bli glad i. For at dere våger å være dere.

Dere gjør det litt vanskelig å reise, for jeg vil helst være der å se hva mere dere finner på.
MEN
Så gjør dere det lett, for jeg vet at dere vil gjøre en SUPER jobb, og det blir en glede å følge med.

AkreAkre!

torsdag 8. desember 2011

siste innspurt...

Ok.. Det er SNART jul. Vi har hatt siste skoletime dette semesteret, skolen er over for denne gang. Eller, jeg har fremdeles to oppgaver og en eksamen igjen. Faktisk, så er det den ene oppgaven jeg holder på med nå, MEN... litt lei blir man jo. Da er trikset å finne på noe gøy mens man jobber..
hos meg fører det til litt fri tolkning av bibelstykkene...

Jesaja 7: 1-3

1:
Hvem: forteller, Akas, Resin, Pekah
Hva: forteller, konge i judea, de dro opp for å stride mot byen.
Hvor: striden: Jerusalem. Akas konge i Juda, Resin i Syria, Pekah i Israel
Hvorfor: for å stride
Hvordan: (haha, med esel? Eller kamel? Sverd å spyd å sånt?)

2:
Hvem: Kongen(Akas?) Folket, Davids hus
Hva: Arameerne slått leir, meldt til, skalv
Hvor: Efraim
Hvorfor: frykt pga. Arameerne, advarsel pga. Arameerne
Hvordan: sms?

3:
Hvem: Herren, Jesaja, inndirekte: Sjear-Jasjub, Akas
Hva: beskjed fra Herren til Jesaja. Til SJ og Akas
Hvor: til øvredammen, vannledningen
Hvorfor : levere melding
Hvordan: (esel? Føtter? Bil?)


- Pause over -
da putter man nesa ned i boken igjen...

Jeg gleder meg til juleferie.. Ser for meg at kvelden den 15Desember, etter at siste oppgaven er inne, DET blir stas...

onsdag 30. november 2011

i morra

I morra er det desember... da kan jeg åpne den første luka i kalenderen fra Niklas. :)



Jeg gleder meg^^,


tirsdag 22. november 2011

Tirsdags tanker...


Så har hodet mitt surret litt igjen, litt om kirke, litt om hvordan man gjør livet. Egentlig mest om hvordan jeg møter, eller burde møte andre... Tirsdags tanker..



Målet er aldri å elske folk slik at de kommer til kirken, målet er å elske dem – kun for å elske dem. Fordi de er verdt å elske. Så målet vårt i kirken er (eller jeg synes det burde være) å lære folk å bli elsket av Gud, å elske Gud, å elske og bli elsket selv, elske andre mennesker – betingelsesløst (lik den kjærligheten vi først har lært og har fått tatt i mot) og dermed også kunne elske livet.

Målet vårt er ikke å fremme en religion, eller kristendommen, eller å flagge at man er kristen, målet vårt er (eller jeg synes det burde være..) å vise litt mer av hvem Jesus er. Ikke stå i veien, møte sårede mennesker med nåde, der de er, ikke der de burde være. Gode råd er vell og bra, men det viktigeste er alltid å elske. Å bli elsket, la seg bli elsket – der man er, og ikke der man burde være. Å elske mennesker der de er i sin vandring, om det er helt nært Jesus, eller langt, langt borte. La DHÅ ta seg av det man skal legge til, eller kvitte seg med i livet. Så retter vi heller fokuset på Jesus. Og prøver å gjøre det lettere for folk å finne Ham.

lørdag 12. november 2011

Any given Day..



Någet spesielt navn på dem her...... 



Tidenes råeste postkasse


Gud er herlig ^^,

Gud asså..

(hjarte)

(hjarte)

(hjarte)

(hjarte)





 Av og til er jobben min extra digg..

rett og slett

Nuff said..

mhm

life(hjarte)

Gud er herlig ^^, 

 (hjarte)




Noen ganger, så er livet ganske digg.... =)

mandag 31. oktober 2011

Mutemath - Ok

Jeg Elsker kirka mi

I LOVE MY CHURCH!
Eg ELSKE kirkå mi!
Jeg Elsker kirka mi!
Jeg digger kirka mi!
Jeg er så glad i kirka mi!
Kirka mi, den er verdens beste!
Jeg er så STOLT av den!

Jeg blir seriøst GLAD av å høre om den! Og blir glad av å snakke OM den. Jeg blir gira når jeg skal hjem TIL den.

Hvorfor? FORDI DEN ER SÅ SABLA PERFEKT!

Em…
       NEI.

Matt 16: 16-18

 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

For en statement å bygge kirka på!
Men så du det? Han satt faktisk en person på jobben? En person som ikke var Jesus?

Det var Peter. Fordi Peter hadde skjønt hvem Jesus var. Noen som husker hvordan historien går videre?
Jeg tror vi kan si det sånn at Peter. Klippen himself. Han kyssa bakken ganske hardt når han tryner.
Men likevel så står Peter som en av dem STORE heltene i bibelhistorien. Likevel blir Peter en av hovedlederen i den første kirken. Fordi det ikke handler om en kirke av perfekte mennesker, men en kirke som er sentrert rundt den som er perfekt. Ikke en kirke der KUN de som fikser livet, som vet hvordan de skal leve livet HELE tiden, som ALLTID er bunnsolid i sin tro, får være, eller får jobbe. Men en kirke, et Guds tempel av uperfekte mennesker som er villig til å legge ned livene sine og la Gud vise sin STYRKE på tross av deres svakheter. Fordi kirken er sentrert rundt Han som er perfekt. Og han som er perfekt er helt RÅ på N Å D E.

Jeg tar den her runda først. For det er ikke noe vits i å snakke om å elske kirken sin, om du går rundt å tror at man KUN elsker kirken sin når den er perfekt. Forelskelse er en følelse, Kjærlighet er og blir et valg, en bestemmelse, noe du holder fast på, på tross av. I gode og onde dager.

Kirke er aldri bygget, kirken er ALLTID folket. Kirke er ikke Filadelfia, Agape, DownTownVinyard, Vineyard, Emblem Bedehus, Moa Kirka, Elim, Tabernaklet, Sion, Intro, Filla, Tabernaklet, Betel. Kirka er Guds FOLK.

Og folk er folk uansett hvor du er. Folk er redd for å bli såra. Folk feiler. Folk irriterer deg. Folk rører deg. Folk viser deg verdien av livet. Folk skuffer deg. Folk løfter deg opp. Folk er folk på godt og ondt.

Kol 3:12-17
  12 Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. 15 La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! 16 La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.17 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. 





Nå kan du se den her og tenke: Men jeg bor IKKE i Stockholm! Min by er ikke så gale som det der! Hvor i alle dager skal jeg begynne da?
Og jeg tenker: FOR et PRIVILEGIUM! Du kan faktisk, FAKTISK begynne FØR byen, plassen, stedet ditt er kommet dit hen. Du kan snu trenden FØR det er blitt så ille. Sweeeeeetness!

Du kan være kirke. Der du er, hver dag.
Å se behovet rundt deg. Gjøre noe med det. Kan du ikke gjøre noe selv, hvem kjenner du som kan?

Å være kirke er så mye mer enn fredag, så mye mer enn Connect, så mye mer en søndag. Så mye mer en konferanse. Så mye mer enn scene, så mye mer enn lovsang, så mye mer en tale.

Hvorfor viser jeg disse filmene når jeg skal snakke om ”I love my church”?
Jo, fordi disse filmene viser et hjerte bak. Fordi disse viser litt om hvordan Jesus gjorde kirke. Men Jesus gjorde ikke kirke? Jesus gikk jo bare rundt å vasa?

Morsomt at du spør sånn, for jeg tenkte jeg skulle forklare litt.
Jeg elsker menigheten min. Fordi jeg elsker byen min. Jeg elsker byen min pga folka i den. Pga av alle dem herlige og dem som ikke er like lett å se at dem er herlige folka.

Når Jesus gikk å ”vasa” rundt på jorda, så gjorde han ikke kirke nødvendigvis slik som vi er vandt til. Han underviste i synagogen, men han underviste med livet. Han brukte tid på å undervise Guds ord, og han brukte tid for å få folk til å forstå hjertet bak ”reglene” som jødene var så veldig flinke å følge på den tida.. Han brukte tid med dem som ingen andre hadde tid til. Han brukte tid på dem som ikke hadde noe særlig å tilby.

For meg blir det umulig å snakke om menighet uten å snakke om skole, jobb, familie, venner og byen min. For meg, så er det der kirken virkelig kan nå sitt fulle potensiale.

Bill Hybels  sa det sånn ”Den lokale menighleten er verdens håp”

Hvorfor er den lokal menigheten verdens håp?

Hvor mye kan egentlig kirka gjør? Hvor mange kan egentlig kirka nå? Vi er ikke så store som Hillsong, vi har ikke så mye erfaring som DreamCenter, jeg kjenner ikke igjen så mye av alt det vonde dem snakka om der. Det der var Stockholm. Jeg kommer fra en ”liten” plass. Dave Niblock sa det så fint(så jeg gidder ikke finne opp kruttet på nytt..)
”Gud bruker vanlige folk, på vanlige plasser”

Så den lokale kirken kan altså være verdens håp:
Fordi DU er kirken. Fordi kirken ikke bare er pastoren din, kirken er ikke bare lederne dine, kirken er ikke alle de andre som sitter rundt deg. Kirken er deg. Og kirken eller menigheten om du vil, er deg fordi du har tatt imot Jesus.

I LOVE my Church. Er Et STORT emne. Fordi det omfatter så veldig mye mer enn ”bare” hvordan drive et bygg, eller ha et søndag møte.  Menighetens viktigste arbeid skjer ikke i helga, det skjer hele RESTEN av uka, der DU er. Når du sitte i timene, eller i friminuttene. I pausene på jobb. Eller NÅR du jobber.

Kirken blir verdens håp i det øyeblikket du forstår at kirken er DEG. Og mesteparten av DITT liv foregår ikke i helga. Mesteparten av din tid blir ikke brukt i et kirkebygg. De Aller fleste du treffer, treffer du ikke innen for kirkebyggets 4 vegger.



Min facebook blir med jevne mellomrom spamma med statuser som sir noe om mobbing. Som har ei lang og rørende historie om en eller flere som har blitt mobba, som blir oversett. Og det heile avsluttes med oppfordringa ”sett det her som din status om du er imot mobbing. 90% vil ikke gjøre det…” osv. Det er flott at det blir retta oppmerksomhet på mobbing. Og hvor negativt det er.  Men SORRY. Statusen din kommer IKKE til å få noen til å føle seg mindre mobba, mer elska, eller mer sett. Det som derimot gjør en forskjell er at du ofra litt av din tid, som du HELLER ville brukt på noen av DINE venner, eller for å henge med noen som er ”kule” og faktisk ser dem som er utafor. Inkluderer dem i din hverdag. Bruker ørene dine og lytter. Setter deg ned med dem i lunsjen. Overlever de pinlige stillhetene. Det som forandrer deres hverdag er ikke hva staten Norge gjør for å stoppe mobbingen. Det som forandrer deres hverdag er hva KIRKEN DU. DEG. MEG. Gjør. At vi gidder bruke tid på dem. At vi VELGER å gjøre noe som ikke er direkte lukrativt. At vi SER dem. Det er DER kirken, den lokale kirken er verdens håp.

Jeg har ikke mobbet noen bevist. Jeg har ikke, så vidt jeg kan huske, sagt veldig stygge ting (til andre enn familien, ikke at det er noe bedre egentlig..) til folk. Kalt folk ting, hengt dem ut. Ikke med vilje, ikke for å vær slem. MEN jeg HAR latt være å gjøre noe. Jeg har hengt med GJENGEN som frøs folk ut. Jeg var rett og slett en av dem som frøs ut folk. Og det tok LANG tid før jeg forsto at det jeg gjorde ikke var NOE bedre enn de som sa de stygge tingene, de som pekte, de som mobbet. For jeg gjorde ingen ting for å bedre hverdagen til dem som jeg så ikke hadde det bra. Jeg var greit involvert i kirka i helga, jeg SÅ sikkert veldig ”flink” og kristen ut i de aller fleste sine øyner. Men det er IKKE det det handler om.

Å være Jesus lik. Å være kirke. Å ta på alvor å være verdens håp. Handler om å ta litt kjedelige valg. Det handler om å SE et behov og GJØRE det du kan med det. Med frihet følger ansvar. Det ser ikke alltid så lukrativt ut. Men når jeg begynte å få åpnet øynene mine for hva jeg gjorde, så gjorde jeg SAKTE men sikkert noe med det. Nå, en del år etter er jeg VELDIG glad for at jeg gjorde det. For min aller beste, nærmeste, venn. Den som får vite alt først, som alltid lar meg være meg, full av feil og mangler, det er en av de jeg VIRKELIG frøs ut.

Du trenger ikke bli perfekt, eller bedre før du begynner å fungere i Guds rike. Tok du den? DU trenger IKKE bli BEDRE før du begynner å fungere i Guds rike. Ta det du har nå, det du kan gjøre nå. Og bruk det. DU kan se noen som føler seg usynlig. Om alle så 1, ville vi allerede ha begynt å gjøre store forandringer.

Jeg ELSKER kirken min.
Fordi den er full av mennesker som gjør sitt beste. Som ikke strekker til, som tryner og gjør feil, men. Så lar de meg gjøre det og. Fordi vi er på vei. Fordi vi vandrer sammen. Og når mange bestemmer seg for i alle fall å se 1 til. Når flere bestemmer seg for å gjøre kirke. HELE uken. Ta Jesus på alvor. Fatte at man representerer Jesus HELE TIDEN. Når mange skjønner det, og velger å følge hans eksempel – i de små hverdagslige tingene. Så KAN vi forandre byen vår. Så KAN vi snu trendene.

I filmen snakket de om brutte hjem, ødelagte familier. Fedre som ikke er til stede. Manglende kjærlighet.

Vi kjenner alle noen sånne.
Vi kjenner alle noen som trenger litt mer kjærlighet.
Vell. Vi sitter med løsningen, gjør vi ikke?





fredag 28. oktober 2011

Det handler om å se folk.

Salme 139

De viktigste øyeblikkene mellom deg og Gud skjer ikke nødvendigvis i kirken, men når du tar Gud med i de kjipe og ekstremt bra øyeblikkene resten av uka.
La Gud få hverdagen din.


Når jeg var 12, tror jeg, mulig jeg var 13. Så var jeg på en JesusKvinner leir. Verinoca het hun som talte. For å vær heilt ærlig, så husker ikke jeg så mye av HVA hun talte om. MEN jeg husker at den ene dagen, og det her husker jeg veldig godt, så tok hun frem 3 stk fra salen, for hun hadde fått en hilsen fra Gud til dem. Jeg var 12, kanskje 13, gikk fremdeles på barneskolen i alle fall. Jeg var ikke gammel nok til å være med. Jeg var lei av å stå på rommet mitt med gardinene trukket for å be til Gud. Høre bønnen min nå taket og se den falle tilbake. Uten respons, uten svar. Jeg var lei av å VITE at Gud fantes, VITE at han brydde seg, men egentlig ikke føle det. Livet mitt var fint det. Jeg mener, jeg var 12, hadde mange venner, og en bra familie. Mitt liv var ikke vanskelig, og jeg tror ikke jeg følte det var så veldig vanskelig heller, sånn bortsett fra det her, at uansett hvor mye tid jeg brukte på Gud, så var det liksom bare stille tilbake. Heilt til den her dagen. Jeg vet ikke om Veronica vet hvor stor den dagen var for meg. Jeg vet ikke om hun skjønner hvor mye det satt retning på livet mitt. For jeg var 12, og var usikker på om jeg skulle lede, eller følge. Jeg sto på en del valg, om jeg skulle velge å fortsatt følge mamma å pappa si retning. Fortsatt gå på møte, fortsette å være annerledes. Så spurte hun om jeg kunne komme frem.

Jeg lærte den dagen at det jeg føler ikke alltid er sannheten, selv om følelsen er ekte. For den dagen viste Gud meg at han så meg. At alle de gangene når jeg låste døra, trakk for gardinene og satte fokuset på Han, så hadde Han allerede satt fokuset på meg. Den dagen var der ei som var eldre enn meg, ei som stod på en talerstol som fortalte oss at hun skulle til å gjøre noe hun ikke ville, noe hun ikke turte, noe hun var redd for å gjøre, men hun følte Gud hadde noe han skulle si til noen, og hun ville være lydig selv om dette var noe hun ikke ville gjøre. Den dagen fortalte Gud meg, via Veronica at jeg allerede var en leder. At jeg ikke trengte vente på å bli det, men at jeg var det. Jeg var 12. Og den dagen ble jeg bevist på at folk så mitt liv. At det jeg gjorde ble sett, at noen la merke til det jeg sa, og at jeg faktisk ledet noen med de valgene jeg tok. Det har gjort det mye lettere for meg å ta valg som gjorde meg annerledes. Som har gjort meg merkelig, og det har gjort det mye lettere for meg å holde fast i en del ting.

Når jeg snur meg å ser bakover, så ser jeg alltid den dagen. Den dagen bestemte jeg meg for at jeg alltid skulle velge Gud. At jeg ikke skulle velge den lette veien, bare fordi den var lett. Jeg er veldig glad for at Veronica hørte på Gud den dagen. For den dagen satt retningen for mitt liv. Jeg er veldig glad for at Veronica hadde tatt seg tid til å bli kjent med Gud, brukt tid på å lære å kjenne hans stemme. For den dagen lærte jeg at Gud alltid er der. Den dagen fikk også jeg høre Guds stemme. Og ja, det satte retningen i mitt liv.



Mitt liv.
Jeg har prøvd å tenke over mitt liv. Jeg har prøvd å se tilbake. Og jeg ser nåde. Det er på mange måter det som virkelig stikker ut. NÅDE. Masse nåde. For jeg vet hvem jeg er, hva jeg har gjort av store og små ting. Og jeg ser nåde. For egentlig skulle ikke jeg kunne stått her. Egentlig burde kanskje ikke jeg lede andre. For jeg har vist siden jeg var 12 at jeg var en leder, og har tatt mange bra valg på grunn av det, men også noen valg som ikke var så bra. Jeg har stilt for store krav til folk rundt meg. Jeg har satt meg selv for høyt. Jeg har stjålet, jeg har løyet, jeg har sagt ting som aldri burde vært sagt, jeg har latt være å si ting som burde vært sagt, jeg har skuffet folk, jeg har såret folk – bevist og ubevist. Jeg har ikke vært like flink å vise den samme nåden til folk rundt meg, som den nåden som har blitt vist meg. Likevel så hender det at jeg får høre at det jeg har sagt og gjort, det har betydd noe for folk. For meg, så er det nåde.


Det er nåde fordi jeg vet hvem jeg er. Og jeg vet hvor dårlig jeg faktisk er på å se folk. Hvor dårlig jeg er på å stoppe opp og ta meg tid. Jeg vet hvor mange ganger jeg har gått forbi noen jeg kjenner, og håpt at de ikke har sett at jeg så dem, for jeg har ikke tid til å prate. Jeg tror ikke at DET gjør meg til en veldig bra Jesu disippel. Jeg lærer om nåde for tiden. Fordi jeg oppdager at jeg trenger den MER enn jeg hadde tenkt. Jeg lærer om nåde fordi jeg ikke BARE trenger den selv, men fordi jeg trenger den i møte med andre. Fordi jeg av og til tror at jeg kan kaste den første steinen. Fordi jeg glemmer at når folk gjør dårlige ting – så gjør det dem ikke nødvendigvis til dårlige mennesker, men til folk som har gjort ting. Og jeg trenger nåde, fordi jeg glemmer det om andre, i det jeg glemmer det om meg selv.


Derfor sier jeg at ditt forhold til Gud, at mitt forhold til Gud ikke handler om møtene jeg får med Gud i kirka. For den dagen når jeg var 12, den var viktig FORDI valget mitt strakte seg lenger enn til helgene. Valget mitt gjorde noe med ukedagene og. Det valget jeg tok den gangen, når jeg var 12 og lærte meg at Gud hørte meg, brydde seg, og hadde fokuset på meg selv før jeg hadde fokus på Ham, det valget gjorde det lettere for meg når jeg nesten 8 år senere tok noen veldig dårlige valg. Når jeg valgte på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Når jeg gikk på tvers av min egen bestemmelse. Det valget jeg tok når jeg var 12 gjorde at jeg faktisk husket at Gud ikke elsker meg for hva jeg gjør, ikke gjør, planlegger å gjøre, eller har gjort. Det møtet jeg fikk med Gud når jeg var 12 gjør at jeg står her. Gjør at jeg går på HLT. Gjør at jeg klarer tilgi ting som jeg ikke klarer tilgi. Fordi jeg for 10 år siden lærte at selv når jeg føler at Gud er langt borte, så hører han meg. At når jeg føler det jeg gjør er meningsløst og uten nytte, så ser Gud det. Nåden er så viktig i mitt liv, fordi denne nåden springer ut av kjærlighet. Kjærlighet som er så mye større enn alt annet. Kjærlighet som elsker høyere, og mer ubetinget enn jeg klarer fatte.


Du har møtt ting i ditt liv som har såret deg. Og du har garantert møtt ting som har såret deg veldig. Du har latt ting skje i ditt liv som du angrer på. Eller du har venner rundt deg som er såret. Eller som gjør ting du ALDRI ville gjort. Det gjør dem ikke verre enn deg. Det gjør dem ikke mindre elsket enn deg, det gjør dem ikke mindre verdige nåde enn deg. Det du har gjort gjør ikke deg mindre verdifull. Det gjør ikke nåden for deg mindre men større.

Romerne 5:20-21


Hva handler egentlig i dag om. Jo. I dag handler om å åpne øynene sine. Åpne bibelen sin. Og begynne å tygge på det som står. Det handler om at du leser, og når du ikke forstår, begynn å spørre spørsmål. Begynn å lete etter svar. I dag handler om å oppdage nåden i ditt liv. For nåden i ditt liv. Det er den som setter deg fri. Når du begynner å plukke den opp og bruke den. Det handler om mer enn fine ord og en bra dag jeg opplevde for 10 år siden. Det handler om en lærdom som har tatt meg mer enn 10 år å begynne og så vidt forstå. For jeg graver fremdeles, og lærer mer om å spørre spørsmål og grave mer.


Det handler om å se folk. Der de er.
Det handler om å se folk som folk.
Som folk som trenger å bli møtt av en ny mulighet. Mer nåde og mer ubetinget kjærlighet.

Selv etter at de har bevist at de ikke fortjener det.
Mer enn en gang.

Det er det som er nåde

torsdag 27. oktober 2011

O, Nåde stor


Nåde altså
Hvor begynner man..? Hvor våger man å begynne?
Ei natt, for ei stund siden, fikk jeg ikke sove. Jeg ble liggende å tenke på nåde. Jeg ble liggende å lure på hvor jeg hadde vært uten nåde. Jeg har trengt mye nåde. Og jeg har egentlig vært ”snill pike”.  Men hvor hadde jeg vært uten å fått opplevd nåde?

Noe av det som virkelig gikk opp for meg er dette: Jeg hadde aldri klart å tilgi, om jeg ikke viste at jeg har blitt tilgitt mer enn jeg fortjener. Jeg har lært mye om nåde, tilgivelse, fortid, fremtid, håp og drømmer de siste årene. Jeg har skrevet mye mens jeg har stått mitt i ting som egentlig var for store for meg. Og jeg liker å lese det. Selv om nostalgi av og til kan være farlig… om du blir igjen i nostalgien altså, selv om mye er ting jeg skulle ønske jeg egentlig hadde sluppet unna, men dette, det har vært sunt. For det er noe med det tilbake blikket. Kunne lese og se, med ny visdom, ny kunnskap og litt (om ikke mye) mer livserfaring. Ting blir litt annerledes.

Jeg faller alltid tilbake på hvor vakkert ting egentlig er når de er ufullkommen og. Men jeg tror jeg kan si det, fordi jeg har noe fullkommet i bunn. Som jeg kan bygge videre på. Takk Jesus for det.


"When you get to college, there are going to be people who do things in front of you that will shock you. There will be people who admit to doing things that are against everything you believe in. It doesn't make them bad people. It just makes them people who've done things."

Jeg lærer av å  lese andres erfaringer og.  Av å høre andres livshistorier. Og når du putter deres nådehistorier sammen med dine egen nådehistorier. De gangene du lærte litt om nåde. Så kan man kanskje bli flinkere å møte folk der de er, med nåde, en ny mulighet – ennå en gang. Elske folk. Ikke nødvendigvis det folk gjør, men personen bak. Jeg håper virkelig at jeg skal få lære mer om nåde. Jeg håper det skal få større plass hos meg. For mine største livsdrømmer – de vil aldri fungere om ikke jeg klarer å koble nåde og kjærlighet sammen. Så jeg tenker jeg burde henge litt mer med Jesus. For nåde og kjærlighet, det er liksom hans greie. Jeg vil det skal bli min. Jeg vil at folk skal vite at meg er det greit å komme til, jeg vil gjøre det lettere for folk å møte Jesus. Da må det kanskje være lettere å møte meg og.

Jeg vil at folk skal vite at  mitt hjem, min kirke, min hverdag, så er det lov å være mennesker på vei. Mennesker som stadig trenger nåde. Jeg vil det skal være sånn, fordi jeg er en sånn person som trenger mer nåde selv.

Hele tiden.

Nåde altså
Hvor begynner man..? Hvor våger man å begynne?
Hvor hadde jeg vært uten nåde? Men hvor hadde jeg vært uten å fått opplevd nåde?

Jeg hadde tilgitt mindre.
Gitt færre nye muligheter
Skyldt mye penger… (for et stykk ødelagt kamera, og et litt vell stort uhell med bil..)
Hatt færre venner
Vært bitter

Og kanskje hadde jeg ikke klart å alltid tviholde på håpet.

Men jeg slipper spekulere. For mitt liv er bygd på nåde.
Bygd på Jesus.

takk

men skal du lære mye om livet les den her og: http://www.ragamuffinsoul.com/)


fredag 23. september 2011

Drømmeren vil tilbake


Jeg drømmer.
Jeg pleide drømme. Jeg pleide å drømme stort. Så hadde jeg bare en plan. En redningsbøye. Noe å holde fast i. Noe for å holde hodet over vannet. Det ble vanskelig å drømme. Å våge å drømme. Det ble hardt å gjøre noe mer enn å holde hodet over vannet. Jeg HATET når folk spurte meg om hva jeg drømte om (av og til misliker jeg det fremdeles litt..). Jeg har redusert drømmene mine. For å klare å puste. Redusert drømmene og holdt fast i Gud. Klamret meg fast i Han. Nektet å slippe taket. Prøvd å holde fokus. Og sakte, veldig sakte, så blir planene snudd på, drømmene pulverisert, så der blir plass til nye. Større. Mer.

For Gud er så mye større enn det øyet ser. Så mye større enn det hjertet vet. Så mye større enn det jeg håper på. Så mye større enn det som kan holde oss nede. Så mye større en det utrolig skumle første skrittet du tar, uten å holde fast i noe. Det første, vaglende skrittet.

Hei du,
Du som også har det sånn.
Som tok et sånt steg og som IKKE fikk stående applaus og vill jubel.
Du tar feil.
Du fikk det.
Jeg skal love deg en ting, at Gud hoppet av go’ stolen (også kjent som ”tronen”) i VILL jubel! Og der og da var der en seiersdans av gudommelige proporsjoner. Fordi Gud kjenner DEG. Og han vet hva det innbar å ta det steget for deg.

Ta det fra en drømmer, som fremdeles trener på å våge,
Noen ting blir knust for å gjøre plass til nye. Større. Mer.

Håp.

fredag 16. september 2011

inspired...

Jeg har ikke ett bestemt stykke du bør lese her, for der var MANGE som bare var utrolig bra.

ChooseJoy
Egentlig ganske "enkelt" å si, men hun her, hun inspirerer virkelig.

http://gitzengirl.blogspot.com/

Verdt å bruke tid på

onsdag 14. september 2011

Trough and trough



Frihet uten forbehold
Kjærlighet uten forbehold

Jeg blir aldri ferdig med tankesurreriet. Men det er kanskje like greit. For da er jeg jo på vei en plass. For det er helt rart. Når jeg er her nede, så har jeg plutselig ikke 100ting jeg må gjøre på kvelden. Og da får hodet tid til å surre. Og egentlig, så er det litt digg. Og egentlig, så er det ganske slitsomt og. Men det kom vell ikke som noe bombe.


Å sitte under et tre, i sola, med lovsang, CHILL lovsang på øret. Puste, og bare sveve inn i hodet en plass… Fytti så herlig. Og så evig lenge siden. Jeg har et ønske om at det livet som kommer frem når jeg taler, eller leder lovsang, eller av andre grunner stikker hodet mitt opp og frem, det skal være hele livet. Trough and trough. Det du ser er det som er der. Ingen skjult agenda. Ingen perfekt skapning. Men rett og slett ei som er på vei til å bli bedre kjent med Gud. Ei som fremdeles lærer at hun stadig vekk tar feil. Som lærer å puste. Som lærer å slappe av i nåden, uten å bli fullstendig passiv. Ei som fremdeles sliter med å ”elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.” (matt 22.37) Som synes det er deilig å høre at noen som har vært i ”gamet” lenger enn henne kjenner på det samme. For det er ikke lett. Det har vært lett. Men jeg føler meg alt for ung til å si at ”før, da klarte jeg det, men nå, nå er det så mye verre”. For det er ikke SÅ mye som er annerledes i livet mitt nå. Å elske er ikke en følelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det er blitt et valg. Og jeg tror det er riktig, for jeg tror at å elske er så MYE større enn bare å føle at man elsker. Men av og til, så hadde det vært digg om følelsene og hang med. For det er litt lettere når man føler det samme som man vet. Av en eller annen merkelig grunn syns jeg nesten den siste delen er lettere. Den med ”all din forstand” . Men det er jo helt bakvendt.


Men(og man skal aldri begynne en setning med men, det både ser og høres ut som dårlig planlegging..), så er det det der med kjærlighet uten forbehold. Kjærlighet som bare elsker uansett. UANSETT. Hele tiden, alltid. Selv om. Og ikke på grunn av. En sånn kjærlighet, den kan vell ikke springe ut av følelser? I alle fall ikke mine. For de er på ingen som helst mulig måte stabile nok. Ikke alene. Ikke uten bestemmelsen.  Men så hadde det vært litt digg med en miks. Ikke bare fornuft og kunnskap. Men hele HJERTET og hele FORSTANDEN. Begge deler.

Så tenker jeg. Det kan jo hende det er greit at man ikke har funnet ut av alt helt enda. Så har man noe å gjøre resten av livet.

For egentlig, så er det ganske digg å ikke ha peiling. Å ikke vite. Jeg mener, så lenge det fører til at jeg leter.

Og jeg skal aldri slutte å  lete. I alle fall ikke når jeg funnet alt jeg tror det går an å finne.
Det er også en sånn bestemmelse.

Jeg liker å få tid til å lete skikkelig. Skikkelig grundig i bibelen. Bruke lupe og god tid.
Jeg gleder meg til å lære mer om Jesus, mer om livet, og mer om alt det som følger med.

mandag 12. september 2011

TankeSurr


Ok.
Det typisk sånn uke med 100 tanker som ikke passer noen plass. Jeg lurer, hvor ble det av systemet mitt? Hvor ble det av de gangene der jeg klarte å holde meg til ett tema av gangen? Hvor jeg til og med kunne skrive OPPFØLGER på et tema? (det har da for så vidt bare skjedd en gang her på bloggen , i april 2011. ”tro og tvil” del 1 & 2;P) Så da vet jeg vell sånn ca hvor det ble av. Det ligger igjen i April. Rett og slett.

100 tanker jah.. kanskje jeg skal dele det opp i flere deler.. I think i will.. Såh, OM du lurer (det gjør du sikkert ikke) så skriver jeg det hele nå, sånn ish, så kommer det ut i deler. Woooh! DET kan bli spennende. En sammenhengende tekst i deler. Nice.. kanskje.. vi ser


”Sometimes I wish my head would stop thinking, it makes it so hard to focus..!”

Tilbedelse:
Det har surret I hodet mitt. Jeg vil så gjerne at forståelsen av hva det er skal bli klarere. For det har så lett for å bli en greie som handler om. Hvordan JEG føler meg. Om JEG klarer føle meg hjemme med den STILEN det er på lovsangen i kirken. (for vi har SÅ lett for å gjøre tilbedelse til noe som bare skjer under lovsangen, på møtet, og da BARE når det skjer på min måte.) Det er ikke riktig. Jeg tror i alle fall ikke at det er riktig. For tilbedelse handler ikke om den som tilber, men om dem som BLIR tilbedt. Sorry mac. Det handler IKKE om meg. Når jeg ikke får til å tilbe så er ikke problemet nødvendigvis menigheten min. Eller stilen til menigheten min. Det er meg. Rett og slett.
De fleste som har vært innom her før vet at jeg er med i en flergenarsjons menighet, og jeg kommer da fra den litt yngre delen av menigheten. Og jeg kan si det med en gang. VI tror ofte at problemet med søndagen er at STILEN er feil. At STILEN bommer. VI forventer at møtet og stil BURDE være på våre premisser. Så blir vi frustrert når ”de eldre” ikke kan fatte at sånn MÅ det jo være.

Og jeg tenker. Øøøøøøøøøøm. Hallo?!? Er vi i det hele tatt noe som helst bedre da? Har vi forstått noe som helst da? Jo, så altså. Det hadde vært GREIT om stilen var litt mer min, litt mer sånn jeg hadde tenkt meg, det hadde gjort det litt lettere å ta med seg folk. Så FOR all del.
Men, så tenker jeg, at om det er konsert og stil match folk vil ha, så er det kanskje ikke kirka dem går til uansett? Om stilen er bra, men innholdet ellers ikke følger opp, om ting blir vagt og forsiktig, om ordene får dobbel bunn. Hva har vell stil å si da?

Vet du? Det er av og til veldig vanskelig å lede lovsang. Det er av og til veldig vanskelig å lede folk i lovsang. Og av og til så er det fordi du VET at stilen din ikke treffer alle. Eller fordi du vet at det står noen som er kritiske der nede. Noen som forventer at du bare skal ta dem rett inn til Guds trone. Og på en måte er det det jeg skal. Men JEG kan faktisk IKKE gå dit for deg. Det MÅ du velge selv. Jeg kan kanskje legge ting til rette. Gjøre det lettere. Men du må til slutt velge å gjøre det selv. Å være en som tilber er ikke en jobb du gjør 5 sanger i uka, hver søndag. Å være en som tilber handler om et LIV.  Det handler om så mye mer enn bare lovsangen. Det handler om så mye mer enn meg. Og hva JEG får til. Eller hvordan JEG føler meg. Det handler om Gud. Det handler om Jesus. Det handler aldri om hva jeg fortjener, men hva HAN fortjener.
Jeg oppdager det på nytt, heletiden. Jeg må faktisk velge å gå dit selv. For jeg har faktisk stått flere ganger i salen i lovsang, og bare ikke vært i tilbedelse. Jeg har stått og tenkt at i dag, i dag var ikke lovsangen særlig bra. SELV om ALT det tekniske rundt har vært bra. Faktisk, så var jeg på Hillsong konserten i Oslo. Og TRO meg. Det er veldig nært min stil, det er lovsang jeg er vandt til, jeg kunne alle sangene. Det er musikere som vet va de gjør på. Men jeg var bare ikke tilstede på noen annen måte enn at jeg var der. WOW… Og det sier jeg, som pleier lede lovsang, som for en gangs skyld kunne få lov å bli ledet. Så bare lar jeg det ikke skje, så valgte jeg ikke å tilbe.  Av og til, så blir det sånn. Og vettu, det er lov. Kanskje ikke så bra for deg, som å faktisk velge å lovsynge, men det er lov. Men det sier litt. For folk jeg snakket med som hadde vært der syns det var SÅ bra. Og jeg tror dem. Jeg tror det var det. Men jeg fikk ikke være med på det. Selv om jeg sto midt i det hele. Og DET er i alle fall ikke folkene bak det hele sin feil. Alt lå til rette, alt jeg trengte gjøre var å koble på. Men jeg gjorde det ikke.

Hva sier det? Det sier at tilbedelse, at lovsang. Det er valg. Og valg, de har det med å plutselig bli vanskeligere enn de trenger å være.

Jeg begynner å lure på om lovsangslederens jobb kanskje er større enn jeg hadde tenkt, samtidig som den er mindre. For det er faktisk VIKTIG hva man sier i mellom sangene, det er faktisk VIKTIG at man er koblet på selv – også når man IKKE står på scenen (for hvordan kan du lede noen en plass du ikke er selv?). Som lovsangsleder har du faktisk et ansvar for at folk vet hva som foregår. Du har ikke ansvar for om folk velger å bli med, eller velger å stå på sidelinjen, men du har ansvaret for at de vet at det er et valg. Du har ansvar for å ikke stå i veien, og jeg vil nesten si, at det er ditt ansvar å la folk få den FRIHETEN de trenger til å velge.  Jeg vil MYE heller ha en sal der alle sitter, med hendene i kryss, men med HJERTER som er med på lovsangen, enn en sal der ALLE står, med løftede hender, men føler seg tvunget, eller ikke forstår HVORFOR de skal gjøre det her.  Målet mitt er ikke at alle skal lovsynge på samme måte, men at hjertene bak skal vær enstemmig. At vi VET hvorfor vi er her, vi er her for å gi ære til Han som fortjener det. Vi er her for å prise Jesus. Og det fortjener han, selv om det ikke skjer på mine premisser.



(så ble det litt langt, og fullstendig uten bilder, men noen tanker klarer jeg ikke illustrere...)