søndag 15. mars 2020

Antisosial sosial kampanje.



Verden ser litt annerledes ut, og litt mer hjemmeværende ut en liten stund. Så her kommer noen helt konkrete råd fra meg, på hva man kan gjøre SAMMEN, på avstand. 

Jeg er et sosialt menneske. Jeg liker folk. Og elsker å være sammen. JA, jeg liker veldig godt å være alene også, og trenger en del sånn tid for å fungere, men det kan jo se ut som det muligens blir litt mye av dette fremover :)

Så først, for all del, benytt muligehten til å lade batteriene dine, puste med magen og gjør sånne ting som du kanskje vanligvis ikke har tid og overskudd til.

Når jeg slutta på folkehøyskole, for en liten evighet siden, så savna vi de vi hadde bodd og reist sammen med i ett år. Vi hadde et par ting vi gjorde i tiden etter, som gjorde at man følte man var sammen, selv mange mil fra hverandre.
Så her kommer en liste fra da, og litt andre ting.

  1. Brettspill. Kan løses på flere måter. Noen spill holder det at en person har, men at alle f.eks har terninger. Så kan man bruke skype, google meets, eller lignende, og spille sammen. Jeg og Janne Cecilie pleide å spille «game of life» med hvert vårt brett, flyttet brikker for hverandre og gjorde noen små justeringer sånn at det funket på hver vår kant:) Jeg har store planer om å gjenninføre CyberBrettspillkvelder med familie eller venner et stykke unna;)
    (helt Sikker på at vi også kan gjøre dette med «Karriere» Maria!)
  2. Spiller du online, så er det jo bare å «samle» gjengen som vanlig;)
  3. Se en film sammen! Bli enig om en film, se samtidig, med eller uten telefonsamtale i gang, eller som med spill, skype, facetime, google meets o.l.
  4. Bor dere i blokk/rekkehus og har ungene dine en venn i nabohuset? Hva med en gammeldags «telefon» med hyssing og pappkopper? Kan sprites/vaskes etter levering og før bruk:) så VIPPS kan man snakke OG lære litt om hvordan lydbølger fungerer.
  5. CYBERkaffe/middag/Bursdag osv. Samle gjengen. Veldig gjerne, men gjør det digitalt.
  6. Skriv brev. Send dem. Du kan kjøpe digitale frimerker, og bestille henting i din egen postkasse. Det er HELT sikkert noen som blir ekstra glad for en oppmuntring fremover:)
  7. Hangman på snapp.
  8. Strikkekafé.
  9. Felles cyberlunch. Med noen andre som også trenger en pause i hjemmekontoret.

Vi skal ha fysisk avstand til hverandre fremover, men avstand trenger ikke hindre nærhet. Vær kreativ. Er vi gode på dette, så kan vi være så heldige at alle disse tiltakene for å hindre smitte virker «litt vell esktreme» når vi ser tilbake på det. Men da kan vi vite at det fungerte. At vi slapp ta umulige valg. Kanskje er vi så heldige at vi midt oppi kaoset, får sitte igjen med noen gode minner, fra ting vi gjorde sammen, men på asvtand. For det er sånn det er en stund nå, vi MÅ ha avstand. Kanskje blir vi flinkere å være sammen med de langt unna ellers også.
Er lov å håpe.
Er bra å ha det gøy.
En avslappa og rolig kropp er dessuten bedre rusta mot sjukdom.
Så våg ha det gøy, le litt, sammen med noen. Men gjør det online, eller på telefonen.

Har du noen tips og råd?
Her er plass til mange fler:)

God, DIGITAL klem fra Christina

søndag 6. november 2016

14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.


(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)


Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.
Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.
Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.
Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.
Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.
Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.
Alltid.
Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

mandag 3. oktober 2016

Kjære du ubrukelige.

Jeg sitter og veier for og i mot. Er dette en sånn tekst jeg kan legge ut nå, eller bør jeg vente til jeg er ovenpå igjen? Til jeg ikke føler meg lett ubrukelig selv? Gjør det at teksten veier tyngre? Eller gjør det den til et pitty party? For det er ikke det som er poenget med den. Men så er målet med skribleveggen at dette skal være en plass for skriblerier, for halvferdige og ferdige tanker. Hvor maska ikke skal henge så høyt.
 Så den kommer nå.
 Rykende fersk.
 Om man kan si sånt.
 Så får du ikke lov å tenke at jeg trenger oppmuntring. Ikke her, ikke nå.
 Denne er ikke til meg - denne er til alle de andre ubrukelige.


Kjære du ubrukelige!

Du som ikke klarer gjennomføre noe så godt som du vil. Du som ikke lærer av feil du har gjort før. Du som ikke gjør noe godt nok, eller mer enn godt nok. Du som lar tankene sirkulere rundt deg selv. Du som ikke kobler på når det lovsynges eller når man ber. Som oppdager at tankene nok en gang, har vandret på egne stier, når du egentlig skulle være flink å lytte. Du som ikke klarer lære noe nytt, i alle fall ikke skikkelig. Du som bare blir god, eller ok, men ikke skikkelig flink. 
Du som er sliten, du som er sliten, men ikke forstår helt hvorfor. Du som er sliten, men som ikke synes du har gjort nok til å bli sliten. Du som føler du burde hatt mer krefter. Du som helst vil sove. Du som tenker du ikke egentlig har noe å komme med.

Du tar feil.

Du er ikke ubrukelig. 
Du er faktisk ikke ubrukelig. Og skulle du, mot all formodning, være det likevel, så er uansett ikke poenget med deg at du skal kunne brukes. Du skal være. Og du skal være deg. Du skal være fri. Og du er ikke alene om å føle deg ubrukelig.

Jeg har følt meg ubrukelig.
Jeg føler meg til tider fullstendig ubrukelig.
Jeg er også klinklinkende klar over at det ikke er sant, og at det er ganske langt fra sant, men jeg snakker ikke om hva jeg vet, jeg snakker om hvordan det føles.
Jeg har følt meg som en som kan gjennomføre ganske mange oppgaver, men gjennomfører de helt greit. Man fyller et tomrom, men har ikke noe mer å komme med. Fyller plassen, til det kommer noen som kan gjøre jobben bedre. Man gjør det som trengs, fordi der ikke er noen andre som kan akkurat nå. Ikke fordi man har noen spesielle gaver eller talenter på området. Man er bare flink å gjøre akkurat det som trengs.
Dette er virkelig ikke et pittyparty. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem som bor i meg. Jeg vet hva som bor i meg. Jeg vet at følelsene er ekte selv om de ikke taler sant.
Jeg ville bare minne deg også på det.
Du som også merker at hele verden alltid krever litt til.
Kjære du ubrukelige.
Du er ikke alene om å føle det sånn. Det var egentlig bare det jeg ville si til deg. 
Ja, også ville jeg minne deg på at selv om du føler det sånn, så er det ikke sant. Selv om følelsene er ekte, så lyver de noen ganger.
Bare så du vet det.
Du er ikke ubrukelig.
Du er bra. Du er bra nok. Du er MER enn bra nok. Sannsynligheten er stor for at jeg til og med syns du er kul.
Du er mer enn nok. Du er deg.
Det er virkelig mer enn godt nok. Allerede før du har gjort en dritt.

Og det, det gjelder både deg og meg.

fredag 16. september 2016

De små, grønne monstrene.


Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg  i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.
Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.
Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.
Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.

”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”

Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.
Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”
Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.
Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.



DET kjenner jeg er et problem.
Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt. Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.
Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?

Jeg har ingen gode svar.
Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.
Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres gleder, men nå vet jeg at de finnes.
De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.

Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli kvitt dem.
Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi jobbe med.”
Vell – etter at sjokket la seg.
Så jeg tror det går bra.
Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne monstre får vokse.

Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang klar over dette:
Det er nåde for det stygge i livet mitt.
Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i lyset.
Og vi er mennesker.
Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er nok et menneske.
Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.

Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg. Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.

Jeg heier på oss jeg.
Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.

*GoTeamGO

fredag 12. august 2016

40 år med takk!

Jeg setter meg på flyet i dag, skal hjem en tur. Hjem for å feire 4 av de viktigeste voksne menneskene i mitt liv. 4 av de aller største forbildene mine. 4 som har vist meg hvordan livet kan leves, på stødig grunn, hele livet gjennom.
            Mamma og pappa ha vært gift i 40 år. De hadde dobbelt bryllup med Tante Aud og Onkel Steinar. Dette er 4 mennesker som har hatt mye å si i livet mitt. Logisk nok har mamma og pappa hatt litt mer å si sånn på daglig basis, enn hva onkel og tante har.  Likevel, tante og onkel- man skal lete lenge for å finne så fine forbilder som dem!



Tante og onkel har vært viktige, og er viktige mennesker i mitt liv. Å Være på ferie med dem, var alltid trygt, sjukt morsom, veldig inspirerende! Uavhengig av om mamma og pappa også var med. De har levd ærlige trosliv, gjennom alt som har skjedd i livet. De drømmer og bygger. De utvider grenser, satser på nye ting, tar imot nye oppdrag, og utvider Guds rike. Jeg syns det er inspirerende å se, jeg syns det er stas å følge med på.
Jeg er så takknemlig for vise ord fra tante. Av og til har vi fått satt oss ned og pratet litt. Hun har en egen evne til å vise meg andre måter å tenke, uten et snev av dom. Man snakker sammen, og jeg går fra samtalen med ett litt annet syn på ting. Nye tankeprosesser er i gang.
Tante og onkel er deilig sprø. Og jeg ELSKER når vi er sammen med dem. Derfor rotta alle barna seg sammen, og tvang foreldra våre til å feire, for vi elsker å ha muligheten til å være sammen. Alle sammen. Kjære fine Vikestad familien! Takk for at dere er like mye venner, familie, søsken som det Jacobsen er. Jeg er glad i dere!
Takk for at dere har vist deres måte å være familie på! Deres måte å være åpne, rause, gode, gjestfrie, sprø, latterfulle og villig til å ta imot ei niese som plutselig befant seg på Oppdal, og venninna hennes, nsetter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere latterfulle og viår de rett og slett trengte en pause fra reisefølget. Dere er fine folk!





Mamma og pappa. HVOR begynner jeg?
Takk.
Takk for alt dere har vist meg, sammen.
Takk for at dere har holdt sammen, takk for at dere har støttet hverandre. Takk for at dere har vært trygge, tydelige, strenge, gode, stabile foreldre.
Ikke perfekte.
Men gode, ærlige og åpne. Jeg setter så utrolig pris på den barndommen jeg har hatt. Jeg setter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere var der. Uansett. Dere var der om jeg trengte dere midt på natta, om jeg var sjuk, om jeg var frisk, om jeg var sur, om jeg var blid. Og jeg knuste ting eller ikke. Takk for at når jeg har gjort noe jeg ikke skulle, så har dere alltid tatt tid til å forklare hvorfor dere reagerer som dere gjør. Ikke bare reagert.
Takk for at dere var strengere enn alle andre (sånn føltes det i alle fall tidvis XD). Litt vell strenge med innetid  kanskje;P haha!
Men takk for at dere med det viste at dere brydde dere. Og TAKK for tilliten når jeg ble eldre. Takk for at dere stolte på meg.
Takk for bensin og diesel, takk for en bil som sto til låns.
Takk for at dere lytter. At dere har øre til å høre på mine bekymringer. Mine spørsmål. Takk for åpne diskusjoner om tro og tvil.
Takk for at dere har vært så trygge, så tålmodige, så hjelpsomme, så rause at jeg fremdeles ikke nøler med å ringe dere når det er noe jeg er usikker på.
Takk for at dere ber.
Og takk for at dere har hatt med dere Jesus i hele ekteskapet. Takk for at dere bruker tid med Gud.
Takk for at dere tok oss med i kirka. Også når vi ikke syns det var noe gøy.
Takk for at dere gjorde søndagen til kirkedag.
Takk for kloke ord om det som kommer fra en scene. Takk for at dere pushet oss til å bruke vårt eget hode, og lese vår egen bibel også.

Takk for at dere viser at dere er glad i hverandre! Jeg LIKER veldig godt at det plutselig kan komme fra pappa, at han gleder seg så veldig til bare han og mamma skal på en eller annen tur. Så syns jeg også det er veldig morsomt at han like etterpå følte behov for å forsikre meg at han også syns det var kjekt når vi var med, men at det liksom var litt ekstra koselig å bare være de to og. Jeg liker det så veldig godt.

Takk for at dere har levd ærlige liv. At dere aldri har vært redd for å fortelle at man kan være veldig uenige, men man finner ut av det. Takk for at dere har lært oss å bruke fornuften, og mint oss på at hodet er en gave fra Gud, det er fint om vi bruker det av og til.
Takk for at dere også har vært flinke på å be oss om tilgivelse, de gangene dere kanskje gjorde noe dere angret på –for det har i alle fall vist meg at det går bra å reagere litt feil, men at det da er viktig å rydde opp. Det er plass til å være menneske. Man trenger ikke være perfekt.

Takk for et hjem med mye latter! Og MINST like mye popcorn!
Takk for at dere har vært flinke å fortelle meg at dere er glad i meg. Og for at dere har vist det på andre måter og.
Jeg liker at jeg vet at når mamma har vaska og rydda rommet ”mitt” når jeg kommer hjem på besøk, så veit jeg at det er hennes måte å vise at hun er glad i meg.
Jeg liker at jeg veit at når det ramler en tyggispakke, eller en sjokolade i fanget mitt når jeg svapper kanaler, så har pappa tenkt at han er glad i meg, så viser han det sånn.
Dere er utrolig fine foreldre.
Jeg er stolt over å være en av deres barn.
Dere er morsomme, sånn helt seriøst.
Dere er vise.

De 40 åra dere har vært gift viser så veldig mye. Det viser kraften i et ja. Kraften i et valg. Det viser at det går an.
De viser også kraften av å ha med seg Jesus, hele livet. I alle ting. For er det noe jeg har lært av foreldra mine, så er det at det er der kraften ligger. Kraften ligger ikke bare i valget, men kraften ligger i å også ta med seg nåden inn i det hele. Nåden som ikke bare er en pyntegjenstand, en greie du fikk en gang i livet, men en kraft til hele livet. En kraft som gjør det mulig å gjøre et helt liv, sammen. Som gjør det mulig å stå trygt, også når livet er vanskelig, når folk, kirke, omgivelser skuffer.
Jeg tror ikke at mamma og pappa har hatt et ekteskap fullstendig uten krangler. Jeg har ikke hørt noe særlig til krangler, men de har fortalt, de har vært ærlig, de har vært åpne, de har vært trygge.
Det er de som gjør livet sammen.
Uansett hvordan livet er, og de gjør det sammen med Jesus.
Ofte i forbindelse med en kirke, men grunnmuren er Jesus, ikke kirka som organisasjon. Det tenker jeg også er visdom å ta med seg.
Folk skuffer.
Jesus fikser.
Sånn har det alltid vært.
Sånn vil det alltid være.
Jeg knuser ting, pappa tilgir.
Jeg veit pappa fortsetter å tilgi, men jeg kan godt slutte å knuse ting nå.
Jeg har kort lunte og krassesvar, mamma kommer med gode råd, og en påminnelse om at sånn snakker man ikke til folk. Selv ikke de man er glad i.




40 år.

40 år er lenge. Det er lengre enn halvparten av livet til foreldrene mine. Det er lenger enn jeg har levd. Det er lenger enn noen av barna deres har levd.

For 40 år siden sa min mamma og pappa ja til å leve et helt liv sammen. De sa ja til oppturer, nedturer, glede, sorg, barn, barnebarn, hverdager, festdager, grå dager, glade dager. De sa ja til å gjøre dem sammen.
            De sa ikke ja til et liv av fløyen, uten noe stress eller bry, eller krangler, eller diskusjoner. De sa ja til å gjøre livet sammen. Hele livet.
Resultatet av deres ja er fire barn, og barnebarn.
Det er også 4 barn som er trygge, glade, åpne, ærlige, kranglete, vrange, B-mennesker, ett A-menneske, pratsomme, stille, ulike, pliktoppfyllende, noen av oss er litt late, alle er vanvittig glad i familien, og slekta.
Vi har fått det beste og det værste fra foreldra våre. Og jeg er i alle fall UTROLIG takknemlig! Vi har vell egentlig ikke fått så mye av det værste… sånn egentlig, men det klinger så bra når du skriver begge deler;)

Det jeg prøver å si til dere er dette:
Takk !
Jeg er glad i dere!
Alle 4!
Mamma, pappa, tante Aud og onkel Steinar!



Takk.

tirsdag 14. juni 2016

Kjære deg - husk å puste.


Noen ganger er livet litt mye.
Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.
Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.
Det er nok av ansvar man kan plukke opp.
Jeg syns det er en god ting.
At man er der for hverandre.
At man kan hjelpe å bære.
Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.
Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.
Funnet måter å lette trykket på.
Men ikke hver gang.





Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.
Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.
Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.
Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.
For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.
De tingene som ikke tømmer en for krefter.


Men her er greia.
Jeg veit det kommer til å gå bra.
Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.
Jeg veit jeg må lufte hodet.
Finne et fjell å springe på.
Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.
Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.
Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.
For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.
Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.
Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.
Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.
Kjære deg.
Husk å puste.
Dypt.
Skikkelig.
Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.
Det hender livet blir sånn.
Også for oss som egentlig har det sabla bra.
Og det er lov det og.
Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.
Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.
Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.
La noen andre løfte litt.
Så du kan puste.
Du har bært nok for andre før.
Du kan slippe taket i skyldfølelsen.
Du trenger ikke være alt for alle.
Det kan du ikke uansett.
Det er det bare Gud som kan.
Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.
Du skal til og med slippe å be.
Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.
Du skal få slippe å løfte en finger.
Du skal få lov å være.


Og akkurat nå, så er det kanskje nok.